En meningsartikkel reflekterer over drapet på Tamima Nibras Juhar, som ble drept på jobb i et omsorgsyrke i det som antas å være en rasistisk, høyreekstremt motivert forbrytelse. Forfatteren uttrykker et dypt ønske om at Tamima og andre innvandrere i Norge skulle fått anerkjennelse og respekt mens de levde, fremfor kun etter en tragedie.
Artikkelen kritiserer den gjentatte og ustanselige nedsnakkingen av innvandrere, som ofte blir fremstilt som del av et «feilslått kulturelt eksperiment» eller som en gruppe som «egentlig ikke hører til her». Forfatteren savner en pause fra denne retorikken og en større verdsettelse av innvandreres bidrag til samfunnet, som barnevernsarbeidere, helsearbeidere og lærere.
Det etterlyses et Norge hvor troen på at mennesker kan være forskjellige og like gode samtidig ikke anses som naivt, og hvor eksistensen av rasisme og diskriminering anerkjennes. Avslutningsvis uttrykker forfatteren takknemlighet for «alle Tamimaer» i landet, og understreker at de er nødvendige og hører til.