Artikkelen beskriver hverdagen i Kharkiv, nær fronten i Ukraina, hvor lyden av artilleri om morgenen er et vanlig tegn på pågående kamper. Forfatteren kontrasterer dette med det sivile livet i bakre områder og understreker viktigheten av militærstøtte fremfor forhandlinger, som anses som en russisk forhalingstaktikk. Områder som Kharkiv og Kupjansk er sentrale frontavsnitt.
Byen Kharkiv har lidd store ødeleggelser, med rundt 12 000 ødelagte bygninger, tilsvarende 70 prosent av boligmassen, samt kritisk infrastruktur. Droner utgjør en konstant trussel. Frivillige, ofte eldre, hjelper fordrevne fra steder som Konstjantynivka og tar seg av skadede dyr.
Ungdommens rolle i bakre områder beskrives som passiv, med unntak av de som blir betalt av russisk sikkerhetstjeneste for å begå provokasjoner som hakekors og nazihilsener, angivelig for å underbygge russisk propaganda om nazisme i Ukraina. Forfatteren reflekterer også over europeisk krigstretthet og fortsatt engasjement med russisk kultur.