Artikkelen er en personlig essay der forfatteren deler sine erfaringer fra syv år med leting og lengsel etter kjærlighet etter at hun skilte seg som 44-åring. Hun beskriver tiden etter skilsmissen som strevsom og hvordan en drøm om en potensiell kjæreste ga henne håp.
Forfatteren reflekterer over hvorfor det er flaut å snakke om lengselen etter kjærlighet og begjær, spesielt for middelaldrende. Hun refererer til dikteren Ezra Pound og filmregissøren Dag Johan Haugerud som tar slike følelser på alvor.
Hun kritiserer samfunnets forventning om å være "gladsingel" og hvordan kommentarer fra folk i parforhold kan føles nedlatende. Forfatteren konkluderer med at lengsel og leting er en god ting, et kompass, og oppfordrer til å gi rom for disse følelsene uten skam.